Her føger en historie fra Dagbladet som alle burde lese. Er vi blitt for egoistiske og selvsentrerte i dagen samfunn?

Den usynlige

Ingen kom i begravelsen hans. Dette er jakten på en død manns liv.

 

Ensom død: 22. oktober 2009 ble Jan Erik Fosshaug begravet uten en eneste venn eller pårørende til stede. 

Begravelsesagent Lars Olufsen setter seg i kirka for at presten Dag Iversen skal ha noen å snakke til.

Han kom syklende på sin DBS ned Bentsebrugata, Oslo. Ingen visste hvor han hadde vært eller hvor han skulle, eller om han lette etter noen. Det eneste vi vet, er at mannen syklet over brua denne torsdagen, 5. oktober, noen sekunder over to på dagen. Og Akerselva fløt som før og slik den alltid skal gjøre etter den dagen. Men for hjertet er livet enklere.

Det slår så lenge det kan.

Så stopper det.

Et vitne ser ham gå av sykkelen. I neste sekund segner han om. Syklisten er livløs. En mann i 50-åra ringer 112. Flere forbipasserende iler til. En kvinnelig lege starter livredning. Presser håndflata mot brystet hans. De kretser rundt ham. Hadde han vært bevisst der han ligger på fortauet, med ansiktet vendt mot himmelen, hadde han visst at han nok aldri før har hatt så mange mennesker rundt seg.

Trafikken ruller normalt forbi. Noen kikker bort, av ren nysgjerrighet, før de fortsetter dagen sin. Klokka 14.13 er ambulansen på stedet. Men mannen er allerede død. Ambulansen frakter ham til Ullevaal sykehus.

Det er et mysterium ved det hele. Politiet er ikke sikker på hvem som er død. For det finnes ikke ID på mannen, bare noen kontanter. Og et nøkkelknippe. En anonym mann, med en anonym jakke, en lite særpreget bukse. Det går enda en dag. Og en dag til. Ingen savnetmeldinger.

På det store sykehuset blir han liggende, gjemt bort på et rom. Den døde kroppen, tildekket.

Politiet leter i blinde. Kan nummeret på nøkkelen han bar på seg, gi noe svar? De søker i Triovings arkiver. Og får noe som likner et treff.

Polititjenestemannen Andreas Opstad går til en adresse. Og en til. Han går fra hus til hus. Men nøkkelen passer ikke. Det er på tredje forsøket, ut på dagen, 7. oktober, han står ved Nordkappgata 30. 1. etasje. En kommunal bygård. Opstad vrir om nøkkelen. Stiger inn.

Det er et trist syn som møter ham, et kaos, men han sier til seg selv: «bare utfør oppdraget; finn ut hvem denne mannen er!» I skuffer, i skap, søker han, i lang tid.

Til sist: «Jan Erik Fosshaug» står det på et brev.

Men hvem var du, egentlig? Hadde du noen? Det skal ta Magasinet 550 telefoner, en flere uker lang, tung reise ned i Oslos glemte verden, før vi nærmer oss noen svar.

Det er politiets mann på mistenkelige dødsfall, Knut Skjelvan, som nå gir oss det lille han har av fakta:

- Foreldrene er døde. Han var enebarn. Ingen andre gjenlevende slektninger er funnet. Vanligvis finnes det en eller annen. Men ikke her.

De gir opp. Jan Erik Fosshaug blir ett av 70 mennesker som Oslo kommune hvert år begraver på sin regning. Når det ikke finnes andre til å ta den.

Dødsannonsen står på trykk i Aftenposten 16. oktober.

«Jan Erik Fosshaug

født 22. august 1946, døde 5. oktober 2009.

På vegne av venner

Bisettes i Østre krematorium lille kapell torsdag 22. oktober 10.30»

På vegne av venner?

- Alle har vi en venn. Ingen er mutters alene, forklarer Margareth Eckbo i Oslo gravferdsetat for oss.

Kista står der, alene, ved enden av kirkegulvet. Lars og Svein fra begravelsesbyrået tenner lys.

- Om du har 100 millioner på bok og tusen liksom-venner...eller ingen penger, ingen venner... Det spiller ingen rolle for oss, sier Svein.

På en tralle kan folk legge fra seg blomster.

- Som regel ligger det litt når vi kommer.

Ikke i dag.

Presten Dag Iversen kommer inn døra.

- Nå, som ellers, tar vi avskjed på en verdig måte. Det har med min integritet og mitt livssyn å gjøre. Jeg kan si god jul og bare kaste på jorda. Men det skal ikke sluntres unna. Jeg har prøvd å spore opp noen som kan si noe om ham. Ingenting å hente. Hadde jeg hatt god tid kunne det kanskje ha kommet noen i dag. Men myndighetene har heller ikke funnet pårørende. Litt stusslig. Fellesskapsbånd så til de grader smadret. Og når døden kommer.... No feelings.

Der kommer organisten, han haster opp trappa. Setter seg ned på galleriet.

- Jeg tror vi skal åpne opp nå, sier Lars.

Ni minutter igjen. Ingen har kommet. Han står der med 25 program, ja i tilfelle det skulle komme noen. «Takk for deltagelsen» står det på baksiden.

Lars speider etter mennesker. Men kirkeklokkene ringer for Jan Erik Fosshaug nå. Lars lukker døra.

- Da blir det ingen her i dag. Litt vemodig. Ofte sitter jeg her, slik at presten har noen å snakke til.

Vi håper at en dør skal slå opp, at det skal komme en etternøler for å hedre Jan Erik Fosshaug, en som har stått fast i trafikken, en nevø, en gammel onkel som så dødsannonsen.

Men Jan Erik Fosshaug hviler alene. Organisten spiller opp, koristene kommunen har hyret, har stilt seg på galleriet, vi synger med, for Jan Erik Fosshaug.

«O bli hos meg! Nå er det aftentid

Og mørket stiger - dvel, o Herre blid!

Når annen hjelp blir støv og duger ei,

Du hjelpeløses hjelper, bli hos meg!»

Presten Dag Iversen ser ut over den tomme kirka.

- Vi er samlet her for å ta farvel med Jan Erik Fosshaug. Sammen vil vi overgi ham til Herren. Jan Erik Fosshaug er født 22. august 1946. Han døde for drøye to uker siden, 5. oktober 2009. Da Jan Erik Fosshaug døde, bodde han på Torshov, i kvartal 6. Vi har ikke mange minneord å bringe om ham her i dag. Vi er samlet i stillhet.

En ny salme, ved reisens slutt. Før Dag Iversen samler alt han har:

«Høsten har satt sine spor i naturen. Det er som om den er i ferd med å skjule noe som en gang var (...) Jeg har lyst å dele noen tanker om dette når vi nå tar avskjed med Jan Erik Fosshaug».

Han snakker til seg selv, og for Magasinet.

«Det er forløsende å erindre et mangfold av døde som deltakere i historiens gang. Det er en underforstått avtale mellom oss og tidligere slekter om å ikke glemme dem: De for tidlig døde, de som revolusjonerte eller reformerte, de anonyme hverdagsheltene, de som ofret alt. På en slik dag erindrer jeg de, ved egen eller andres hjelp, skjøvet ut av nettverk og fellesskap. Jeg oppfyller en form for avtale ved å erindre og fortelle. Det er fortellingen om alles plass i livets bok. Ingen levde forgjeves! Selv om de ble begravd i anonymitet, hånet som en ubetydelighet. Den levende erindring forhindrer at glemselens slør kaster seg over dem som døde for tidlig. Det er endelig forløsning i Guds erindring av oss alle. Der erindres vi evig. Ikke det minste går til grunne. Amen».

Presten griper snart spaden, fyller den med frisk jord fra et kar.

- Av jord er du kommet, til jord skal du bli, sier han.

Han dekorerer toppen av kisten med jorda.

- Ja..., sier presten idet han er ferdig. Han tusler ned fra alteret, forbi kista.

- Det er viktig for min egen del å gjøre det ordentlig. Walk the line.

Vanligvis bærer de kista ut foran kirka, inn i bilen, slik at de pårørende kan ta farvel.

- Men her... er jo ingen, sier Lars fra begravelsesbyrået.

Han som en gang la kong Olav ned i kista og som man skulle tro var blasert i forhold til død, folder hendene.

- Dette gir meg noen tankevekkere.

Jan Erik Fosshaug blir trillet ut bakveien, gjennom kjølerommet, ut i en garasje. Inn i bilen. Dørene igjen.

Så legger begravelsesbilen ut på Jan Eriks siste reise, gjennom bylandskapet. Blinker inn til venstre, ned en slakk bakke. På krematoriet børster byråmannen jorda av kista, tar av blomstene, kaster dekorasjonen i en container der det ligger andre blomster kjøpt inn for å hylle døde. Det lukter roser og høst og endt liv.

- Da er jobben gjort. Da er det ovnene neste, sier byråmannen.

Alfaset krematorium, tre dager seinere.

Gjennom vinduene kommer den skarpe sola. Vi har utsikt til liv og død, gule blader som regner over gravlunden der borte.

Kista med Jan Erik Fosshaug blir skjøvet inn i ovnen klokka 11.02. Myk, dvask popmusikk på radioen. Ellers er det bare mekanikk. Og snart flammer. Opp igjennom pipa av krematoriet. På 72 minutter er det over.

I en industriell boks av stål ligger et liv i aske.

- Vi kjenner ikke historiene deres. Det er kanskje like greit, sier krematoriemannen stille.

- Men vår mann var nok en kraftig kar. Jeg kan kjenne det av vekta på urnen, sier han.

På en hylle av urner på Alfaset krematorium ligger den på vent. Men ingen skal melde seg for Jan Erik Fosshaug. Igjen, mens vi står der inne ved ovnene, slår det oss: Hvem i all verden var han egentlig?

Opplysningene fra Folkeregisteret er kalde og direkte:

«FOSSHAUG JAN ERIK

Det er ikke registrert ektefelle på denne person.

Det er ikke registrert barn på denne person.

Det er ikke registrert kjernefamilie på denne person.»

Vi ringer tilbake til politiets Knut Skjelvan.

- Som politi må vi stoppe et sted. Dette er et naturlig dødsfall. Hjertestans. Selv om jeg vet at du ønsker at dette skal være en krimsak.

- Nei, det er ikke som du tror. Vi ønsker å tegne et bilde av hvem Jan Erik Fosshaug var. Det kom ingen i begravelsen hans.

- Vel, vi har konstatert at han var enebarn. Folkeregisteret forsøkte å finne fjernere slektninger. Vi vil finne onkler, nieser, fettere. Over hele verden. Det gjøres manuelle søk. Men her fantes ingen.

Vi slår opp i telefonkatalogen. Ringer en Tom Fagernes, som bor i oppgangen til Jan Erik.

- Det er ingen som er døde her. Har du kommet riktig? Nordkappgata 30?

- Ja. Nordkappgata 30. Jan Erik Fosshaug het mannen.

- Jeg hakke peiling på hvem Fosshaug er. Det må ha vært lenge siden han bodde her.

- Nei, han har bodd der de siste sju åra.

- Det tror jeg ikke på. Hvordan døde han?

- Under en sykkeltur. Hjertet stoppet.

- Sykkel sa du? I 1. etasje bodde det en mann som syklet. En innesluttet én. Hvor gammel sa du han var?

- 63.

- Det er han! En som aldri snakket med noen. Jeg har ikke hørt stemmen hans engang. Han tok alltid sykkelen inn i leiligheten. En gang, ville jeg holde døra for ham. Men han skulle greie det selv.

- Hvordan var han?

- Han syklet bare. Hvor han havna vet jeg ikke. Det var vel ingen som brydde seg om det heller. Det er vel en skjebne. Prisen for å ville leve lenge, for å sitte igjen til slutt, det er ensomheten. Men du, nå skal jeg se en tennismatch på TV. Ha det.

Vi ringer Oslo kommune. En av 200 telefoner til ulike etater og instanser, i to bydeler. Bydelsadministrasjonen, boligkontoret, søknadskontoret helse, sosialetaten, byfogdembetet, bestillerenheten, husleiekontoret, trygdeboligkontoret, psykisk helsevern, bomiljø.

Du har Kirsten Stensholm, boligkonsulent.

- Jeg finner ikke noe. Jeg aner ikke hvem han er eller hvem han har vært. Vi har 2000 boliger her.

Vi kastes rundt i administrasjonen på Sagene.

- Snakk med Ide Hultkvist. Er det en som kan ha kjent ham, er det henne. Hun kjenner de enslige svalene. Hun jobbet på bomiljøtjenesten, i Nordkappgata.

- Fosshaug, Fosshaug. Det ringer ingen bjeller. Det er ikke spor etter ham. Dessverre. Helt ukjent for meg. Du vet, noen holder seg for seg selv, uten kontakt med verden. Så dør de i ensomhet.

Ingen vet hvem Jan Erik Fosshaug er, ingen vet hvordan han feiret sin siste bursdag, 22. august. Samfunnet har visket ham ut. Selv ikke på Joker-butikken som ligger 12 meter fra huset hans i Nordkappgata, har de hørt om noen Jan Erik.

Var det aldri noen som så ham sykle ned Torshov-gatene en vinterkveld, eller om somrene i den fineste T-skjorten han hadde? Var det aldri noen som la merke til ham der han tråklet Sandakerveien, opp Åsengata, inn Lammers gate, inn til høyre der, ved blomsterhandelen? Møtte han aldri noens blikk, fantes det ikke en sjel som en tirsdag i fjor en gang sa hei til ham på Joker-butikken? Gråt han av sinne, eller smilte han noen gang inni seg? Kunne han smake på den søte lykkefølelsen en aprildag, og lengtet han, i sitt stille sinn, etter en omfavnelse? Hadde han noen drømmer igjen? Lå han hjemme og så i taket og ventet på noen som skulle komme? Ringte det på døra hans, en loddselger eller en fra TV-aksjonen i det minste eller noen som bare ville bli venner med ham? Eller fikk han det han ønsket seg til jul i forfjor?

Vi vet ikke. Det er ingen som vet. Det er som å spørre; Alle de ensomme menneskene, hvor kommer de fra? Hvor hører de hjemme?

Vi vet ikke. Det eneste vi vet, er at klokkene ikke stoppet for ham da han døde.

Hvem eier huset hans? Boligbygg Oslo KF, viser eiendomsregisteret.

«Foretaket skal være et sosialt virkemiddel for å fremskaffe boliger til de målgrupper kommunen ønsker å tilgodese med boliger». Men 20 telefoner dit fører heller ikke fram.

Vi må ned i materien. Alvorlig langt ned. Til slutt, etter noen dagers søk, står vi ved Oslo kommunes byarkiv i Maridalsveien. Det imøtekommende personalet leter fram fødselsmeldingene først.

- Skal vi se ... guttebarn ... født august 1946. Du har flaks.

Hjertet banker idet mikrofilmen ruller over skjermen. 22. august. Rundt oss sitter andre og leter etter spor etter sin familie.

Der!

«Oslo kommunale fødehjem, Avdeling Krohgstøtten.

Et levende guttebarn født den 22.8 1946 klokka 10.40 i Oslo». «Er barnet født i eller utenfor ekteskap?» spør skjemaet. I ekteskap, svarer håndskriften.

Vi leser videre. «Farens navn: Bellander Foshaug. Bygningsarbeider hos ingeniør Ragnar Evensen, født 20.11 1899, bosatt i Feddersensgate 5. Morens navn Ragnhild, hustru, født 24.3 1907».

Fødselsmeldingen er underskrevet av jordmoren.

Fra kjelleren bærer de opp en ny skatt. Vi blir bedt om å ta på hvite hansker for å kunne bla. «Folketelling i Oslo den 3. november 1947». Vi sikter oss inn mot Feddersensgate 5. 1. etasje.

Det er her gjennombruddet skal komme. Vi blar i de skjøre, 60 år gamle papirene. Informasjonen på skjemaet forteller en historie om Jan Erik Fosshaug som verken politiet, Folkeregisteret eller presten har visst om. For under dette taket, i Feddersensgate 1. etasje, bor det ikke tre personer. Men fem.

Bellander Fosshaug. Mor Ragnhild. Men på linjene før Jan Erik står to andre navn. Jan Eriks to søstre. «Astrid» og «Synøve». De står oppført med fødselsdatoer og skole. I manntallsoppgaven kan man attpåtil lese at de ikke har varmtvannsbeholder, kjøleskap eller bad. Og leilighetens samlede gulvflate var 26 kvm. Husleien 24 kroner og 30 øre i måneden.

Vår research avdekker at Bellander har hatt to døtre fra tidligere ekteskap. Jan Erik har delt soverom med sine to halvsøstre.

Adresselistene for 1954 viser at Bellander Fosshaug har flyttet til Fjellgata. Han jobber hos malermester Brudevold. Men det er bare mor, far og Jan Erik som bor her nå, ifølge Folketellingen. Søstrene, nå 20 og 14 år, er der ikke.

Ved hjelp av fødselsdatoene sporer vi opp identiteten deres. De har begge nye etternavn, gifte. Den ene av Jan Eriks to halvsøsken døde i mai i år. Den andre bor på en adresse i Oslo.

Vi ringer Knut Skjelvan, politimannen, for å forelegge ham opplysningen.

- Vi ringer angående Fosshaug igjen. Du husker ham? Du har hevdet at han var enebarn.

- Ja.

- Det stemmer ikke.

- Nei?

- Han hadde to halvsøsken, hvorav den ene er i live. Hun bor på Bøler.

Helt stille i andre enden.

- Du verden ... Slikt hender.

Vi spør politiet om de vil varsle henne om at broren er død. Skjelvan sier han vil gjøre det.

Folketellingene for 1954 viser at Jan Erik begynte på skole ett år for seint, tre dager før han fyller åtte år. Å spore opp hvor han gikk på skole er en prøvelse i seg selv. Men ti dager seinere finner vi ham. Innskrevet ved Sofienberg skole, i 54/55.

På rad 9 på klasselista. Jan Erik Fosshaug. Vi slår nummeret til en Jan Fageraas, i den samme, rene gutteklassen.

- Husker du en Jan Erik Fosshaug, klassekamerat av deg? Du skjønner, han døde nylig og vi prøver å...

- Rart... Jeg burde ha husket ham. Men jeg kjenner ikke navnet. Men du, for å si det rett ut. Jeg er i Sveits. Bor her for tiden. Og sitter midt i et møte nå. Men lykke til.

Vi går videre på klasselista. Til Per Ivar Koppang:

- Det er så jævlig mye trafikk her. Snakk høyere! Men jeg gikk bare i 1. til 3. klasse på Sofienberg. For meg blir dette perifert. Det er 52 år siden.

Vi ringer til en Hans Richard Dalby.

- Jan... hvem sa du?

- Jan Erik Fosshaug.

- Jeg tror ikke han gikk i klassen min. Jeg husker jo noen av gutta. Odd. Svein Hauge. Egil Wold, og Kjell, han spilte jo på Vålerenga, og så har du Per Otto som endte på landslaget i håndball. Jan Erik ... Nå demrer det for meg. Jeg tror det var en som het det. Men han ... gikk bort, altså? Og det kom ingen i begravelsen, sa du? Det er ikke særlig koselig. Livet går ikke alltid som man håper og ønsker.

Vi går videre. Til Svein Roger Bauer:

- Du, jeg sitter med jobb opp etter øra. Men hva gjelder det? Jan Fredrik hvem? Aldri hørt navnet. Nesten så jeg tror at han er en som gikk der noen dager, før han forsvant igjen. Uff. Jeg har lest om sånne, som ikke har noen. Bare tanken på at ingen bryr seg om meg, gjør meg trist.

Gutta, hvor ble det av alle gutta? Hvor var det det butta? Hvor var det det egentlig butta? Jan Erik, ble han invitert i bryllup, eller i 50-årslaget til naboen, mon tro? Eller i det sagnomsuste gjenforenings-selskapet hvor alle til slutt ble fulle og mimret om glansperioden til morgengry?

Den siste medeleven vi oppsøker, er Svein Hauge. Ifølge klasselista bodde han i Fjellgata 53, et steinkast unna Jan Erik i Fjellgata 37. Er det en som bør vite, er det han.

- Han kan umulig ha gått der lenge. Det må ha skjedd noe. Uten at vi har rukket å registrere hvem han var.

- Finnes det et klassebilde?

- Et eller annet sted.

En time seinere ringer Hauge tilbake. Han har store nyheter.

«Jeg sitter her med et klassebilde. Sofienberg skole, 1954/55. Jeg tror det er Jan Erik som er på bildet. Jeg husker det nå. Ring meg tilbake».

Klassebildet kommer. «Vår mann, Jan Erik, står i annen rekke, nummer to fra høyre med stripete genser»

Vi leter oss fram. En lys, smilende gutt. Men på klasselista var det 28 navn, var det ikke? Bare 25 på bildet. Kan Hauge ha forvekslet det med en annen? Etter en times analyse: Sporet er falskt, gutten er en annen.

Men denne dagen skal saken ta en vending. I en bisetning sier dama på Byarkivet at hun i en fotnote har sett at Jan Erik var flyttet til Sarsgaten skole. Men Sarsgaten skole finnes ikke i noen arkiver.

Der. Det er som om brikken i puslespillet om Jan Erik Fosshaugs liv faller på plass. Det er en artikkel som gir oss svar. «Uhørte stemmer og glemte steder, fortellinger fra utviklingshemmedes historie»: «Bortgjemte og usynliggjorte (...) «Sinkene», som de lettere utviklingshemmede vanligvis ble kalt, ble plassert i egne klasser. I 1900 ble Sarsgaten og Ullevålsveien skoler opprettet for å huse disse klassene».

Som en Bjørneboes Jonas gikk han der kanskje, den bleke gutten med de kalde hendene, henvist til hjelpeskolen populært kalt «Iddioten».

«Allerede mens disse børn lå i sin moders liv, hadde Vårherre stukket ut deres stillmodige livsbane»

I 1967 skilles far Bellander og mor Ragnhild. To år seinere, 27. januar 1969, dør Bellander. Ragnhild gifter seg seinere på ny. Hun deler, ifølge Folkeregisteret, leilighet med sønnen i Frederik Haslunds gate fram til 1991, hvor de flytter.

Fram til hun dør 26. april 1992 bor hun med sønnen i Christian Michelsens gate i Oslo. Jan Erik bor så her i to år, fram til mai 1994. Det er nå han ender i Nordkappgata. Han bor i nummer 29 i åtte år. I 2002 flytter han over gata, til Nordkappgata 30.

Det er nå vi ringer Jan Eriks halvsøster. Stemmen i andre enden stopper oss halvveis ut i introduksjonen.

- Jeg kjenner ikke til Jan Erik Fosshaug. Har ikke hatt noe med ham å gjøre. Jeg tror ikke jeg hadde kjent han igjen på gata. Jeg vet selvfølgelig at jeg hadde en bror. Men jeg visste ikke at han var død.

Den 76 år gamle kvinnen, Inger Synnøve Sunde, forteller sin historie.

- Jeg skal si som sant er. Han kom på døra, det må være 30 år siden. Det var en del surr og rot. Jeg hadde små barn, og var nok engstelig. Vi ville ikke at barna skulle ha en onkel de var redd for. Derfor sa jeg: Jeg vil ikke se deg her på døra igjen.

- Hadde han problemer av noe slag?

- Jeg vet ikke hva det var. Men han ville ikke ta med seg livet som andre har med seg. Jeg skal ikke dømme, men jeg tror han aldri har jobbet. Knapt gått på skolen.

Men snart løper tankene hennes til scenene fra en barndom.

- Da han var liten passet jeg ham. Jeg var 12 år da han ble født. Jeg har vært mamma hele livet. Jeg har stelt min syke mann i 35 år. Samtidig har jeg jobbet hver dag fra jeg var 12 år. Jeg har gjort det samfunnet har forlangt av meg. Jeg vet også hvordan det er å få presten på døra. Sønnen min døde da han var ung.

Hun hadde ikke mer igjen å gi, sier hun.

- Jeg håper ikke du tror jeg er ufyselig. Jeg har tatt meg av mange begravelser opp igjennom. Jeg synes synd på Jan. Det å ikke ha noen. Bare å ha et navn og ingenting annet.

Kvinnen stopper. Så:

- Du ... Hvor er han begravd?

- Urnen skal legges ned på Østre gravlund. 23. november.

- Ja, før det blir for kaldt i jorda? Det er på Østre alle mine ligger. Sønnen min. Far. Kanskje jeg skulle kommet?

Hun sier hun snart må gå.

- Når jeg legger meg om kveldene er det de sorgfulle tingene jeg husker i livet. Ikke de lyse, gode. Men i kveld skal jeg gjøre et unntak. I kveld skal jeg tenke på det fine.

Vi ringer Arne Guttorm Pettersen, nok en nabo, i Nordkappgata 30.

- Det bodde ingen Jan Erik Fosshaug i denne oppgangen. Du hører hva jeg sier. Jeg har bodd her i 15 år.

Men etter noen minutter går det også opp et lys for ham.

- Å ja, Fosshaug... Gamlingen. En spesiell fyr! Veldig vanskelig å komme innpå.

Men han kan erindre noe nå. Det var en Bernt som hentet ham iblant. Han bor rett over Joker-butikken. Kjørte en svær gammel Volvo.

Vi ringer tilbake til Joker. Undres på om det kan være noen blant stamkundene ved navn Bernt, med en bil.

- Bernt Hagen? En eldre kar? Med hjerteproblemer? Han er innom butikken to-tre ganger i uka. Jeg skal gi ham beskjed om å ringe deg?

- Gjerne.

En torsdag morgen ringer de fra butikken. Bernt Hagen (60) snakker rolig inn i røret.

- Fosshaug, ja... Jeg kjente ham godt. Du vet, han var tilbakestående. Han var over 60 år. Men 10 år i hodet. Som et barn.

Vi spør om han vil ta imot besøk.

Et par timer seinere. Vi går opp trappa, i Bernt Hagens gård, Nordkappgata 29. Mannen ber oss sette oss ned.

- Vi var meget gode venner, vi. Han virket så grei. Stillferdig. Ikke noe tull. Jeg tok ham for det han var. Det var for jævlig så de rakka ned på'n. Gutta satt borte i parken og drakk, spurte om øl av han. De utnytta ham. Han var så snill, vet du. Ba de om en pils, fikk de en 100-lapp av ham. Han var svært ensom av og til. Han hadde ingen venner. Vel, han pleide å sykle til en kjøpmann, en vietnameser på Sagene. En periode drakk han også, for å få venner. Men han ble lei og dårlig. Og sluttet.

Bernt forteller at han i flere år bodde i samme gård som Jan Erik, tre etasjer over ham.

- Han hadde vanskelig for å fortelle. Men da han begynte å stole på meg, kom alt. Han snakket mye om den stakkars faren som datt ned en trapp, ødela hodet og døde. Han kunne sitte og terpe på det en hel dag. Jan Erik var slik... «Unnskyld at jeg er til». Han spurte aldri om noe. Jeg måtte hale ordene ut av ham.

Så kjørte de to ensomme sjelene ned motorveiene, i en Volvo 740, i dette skjebnefellesskap.

- Han var som lykkeligst da han satt på i bilen min. Men han var fryktelig nervøs av seg. Gjorde jeg et lite utslag med rattet, hoppa han til. Vi kjørte mye. Til Sverige, ned langs kysten.

- Stopp! kunne, Jan Erik si. Det kunne være en kirke, et rart bygg.

En dag hadde Jan Erik kommet med et forslag. Han var bestemt:

- Vi kjører til Solør.

Han visste knapt hvor det lå. Men de kjørte. Jan Erik skulle vise Bernt hvor han stammet fra. Ville forsøke å finne familie. De kjørte hele Finnskogen rundt, på de små, små veiene.

- Vi kjørte i to-tre dager. Det var nesten så vi aldri kom oss ut igjen. Men vi fant aldri ut hvor han kom fra.

Bernt snakker om sin Volvo 740, uten en rustflekk, fra 1986.

- Kjøring er medisinen min. Ved siden av dette...

Han trekker ut en skuff med 18 hjertemedisiner.

- Jeg har hatt tre hjerteinfarkt. Ett til nå så ... Og tre hjerneoperasjoner. Jeg var om bord i en stor tankbåt da den eksploderte ved Toloun, 1980. 40 mennesker om bord. Vi var fire som overlevde. Jeg lå tre år på sykehus.

En papegøye flakser rundt i den 29 kvadrat store leiligheten. Og en til.

- Jeg fortalte Jan Erik at jeg jobbet på tankbåt. Golfen. Japan. Amerika. Jan Erik forsto ikke slikt.

Men en gang sa han...

«Bernt, så spennende det må ha vært»

- Han hadde aldri noen jobb. Han sa han gikk på spesialskole i noen år. Jan Erik skjønte det nok, at han var tilbakestående. Ikke som andre. Men han nevnte det aldri. På utsida virket han ikke tilbakestående. Han snakket om at han hadde en dame i yngre dager, da han var rundt 18-20. Han viste meg et bilde av henne. Han så riktig så elegant ut selv. En kjekk mann. Men han var aldri borti damer så lenge jeg kjente ham. Men... han hadde mange modellbiler. En kopi av Elvis sin Cadillac. Og masse sykler, på stua, på kjøkkenet. Nei, jeg syns det er så rart at han er borte ...

Dagen før Jan Erik døde, hadde de jo vært på biltur. Nedover Sørlandet. Bernt sa til og med: «nå må du være forsiktig med syklinga ... »

Først etter begravelsen fikk Bernt vite om vennens dødsfall.

- Ellers hadde jeg selvfølgelig vært i kirka, sier han.

Bernt Hagen rister på hodet.

Han mener kommunen har forsømt Jan Erik.

- Jeg sa det til dem, boligetaten. «Nå bør dere hjelpe ham». Jan Erik kunne ikke stelle hjemme selv. Han var psykisk utviklingshemmet. De gjorde ingenting for ham. De burde reagert. Han kunne hatt et mer verdig liv. Det eneste kommunen gjorde, var å flytte ham over gata til et nytt hus. Jeg forsøkte å hjelpe, inviterte ham opp hit på julaftener, og vasket litt for ham. Men han kunne bli sint. Ville greie seg selv. Alle mennesker vil mestre noe.

Bernt tar ned et bilde fra veggen: «Vær trofast mot det beste i deg selv» står det.

Han setter seg på senga, kjæler med fuglene sine. Den ene setter seg på brystet hans.

- Jeg overtok dem av en som hadde mishandlet dem. De var uten fjær, engstelige. Nå er de så tamme. De kostet noen kroner. Men de er verdt det. Det er så mye selskap i dem.

Og det er som om han ikke vil at vi skal gå. Som om han vil holde oss der i noen minutter til. Brystet hans surkler, det er så mye som har samlet seg opp der av slim og minner.

- De sier man har ni liv. Da må jeg være i mitt ellevte. Jeg datt en gang om med hjerteinfarkt. Folk kom bare for å glane. Ingen hjalp. Slik er Oslo. Jeg vil ut av byen. Enn så lenge sitter jeg her. Bygger modellbåter. Hører på Beach Boys.

Siden blir vi stående utenfor Jan Erik Fosshaugs leilighet. De røde gardinene i Nordkappgata 30 er trukket for. Vi kommer til å tenke på sykkelen hans. Hvor har den funnet veien nå? 30 telefoner seinere. Der står den. Jan Erik Fosshaugs kjæreste eiendel, den som tok ham helt fram, til enden. En relativt ny DBS, kraftig bysykkel. Med et stort grønt smileyfjes foran. Samme bak. Den står i bakgården, under tak, på politihuset på Grønland, inne blant en haug av andre sykler som er dratt inn, sykler som har sine egne historier, sine egne liv, sine egen førere som de har mistet.

En mandag i enden av november. Halvsøsteren, støttet av datteren, går over den kalde gravlunden.

- Jeg har ikke sovet i natt, sier hun. Men hun har stelt håret hos frisøren.

- Jeg glemmer ikke helt.

Hun peker på brystet sitt.

- Noe beholder jeg her. Minner.

Idet vi rusler ned til Jan Erik Fosshaugs grav, gjennom løvet, gjennom regnet, henvender hun seg til datteren. «Der ligger far», peker hun. Hennes og Jan Eriks felles far.

- Døden ... Man vet aldri når den kommer. Skremmende, sier hun. Presten går foran, kappekledd, i sort, med en koffert. Vi stopper, ved veis ende.

- Vil noen av dere sette ned urnen? spør presten.

Halvsøsteren nikker. Snart senker hun urnen, som likner gull, men bare er av stål, hun firer den ned i dypet. Til slutt har hun bare det svarte båndet igjen, i hånda.

- Nå fikk jeg ikke sagt det jeg skulle si. Vi får ta det en annen gang, sier hun stille. Presten spar igjen jorda, en sju-åtte spadetak så er det gjort. Søsteren tar en plante, av høstens farger, ut av en plastpose. Med hendene planter hun den i jorda.

- Jeg trillet ham. Hadde ham med meg på skolen. Det er fælt at det skulle gå slik med Jan. Det er skammelig, ja skremmende at samfunnet ikke tar vare på de som faller. Men jeg tenker... man kan ikke ta seg av alle mennesker. Oslo er en stor by, selv om den er liten.

Men alle har plass i livets bok, sa de i kirka, og Jan Erik Fosshaug vil til evig tid være passasjer i Bernts bil, på søk etter røttene sine i skogen. Og selv om ingen vil savne ham langs veiene på Torshov på leit etter lykken på sykkelen, og selv om han ble begravd som en ubetydelighet, vil Jan Erik Fosshaugs navn og vesen alltid lyse opp. Hvis det som presten sa er sant, at ingen lever forgjeves.

Og snart vil menn med kjeledresser komme, de tømmer leiligheten hans etter de regler som er satt, de bærer ut modellbilen som forestilte Elvis sin Cadillac, tråsykkelen, esken med bildet som skal ligge der inne, av kjæresten han en gang hadde, de bærer ut alt sammen, tar det til et anlegg et sted og så blir det destruert og brent, og røyken siver opp, slik at de aller siste sporene etter Jan Erik Fosshaug blir borte, for alltid.•

DBS: Hvem var mannen som hadde sine siste sekunder på jorden på denne sykkelen?

Jan Erik Fosshaugs dødsted og gamle nabolag. Bentsebroa, Chr. Michelsensgt. og Nordkappgata. Foto: Lars Myhren Holand

Detektiv-virksomhet: I Oslo byarkiv er det påbudt med hvite hansker for å skåne de skjøre, gamle dokumentene.

Jakt: I Oslo kommunes byarkiv finner vi sporene etter Jan Erik Fosshaug. Sporene politiet og Folkeregisteret ikke fant. En folketelling fra 1947 beviser at han har hatt to søsken.

Skjebnefellesskap: Bernt Hagen var trolig det nærmeste Jan Erik Fosshaug kom en venn i livet. Sammen dro de to på kjøreturer.

Bernt Hagen bor i en leilighet på Torshov, på grunn av veldig dårlig helse og kontinuerlige innbrudd er han nødt til å oppbevare alle sine eiendeler inne i leiligheten, uten mulighet til selv å rydde det opp.

Jan Erik Fosshaugs urne på Alfaset Krematorium.

Død og begravet uten pårørende.

Siste stopp: Jan Erik Fosshaugs halvsøster Inger Synnøve Sunde senker urnen i jorden på Østre gravlund. Sundes datter bivåner det hele.

Jan Erik Fosshaugs livslinje

22. august 1946: Født på Oslo
kommunale fødehjem, kl 10.40

Vokser opp i en 26 m2 leilighet i Feddersensgate 5 i Oslo, med far
Bellander og mor Ragnhild Fosshaug,
og to halvsøsken, Astrid (født 1940)
og Inger Synnøve (født 1934).

1950: Flytter til Fjellgata 37,
Grünerløkka i Oslo.

1954: Blir innskrevet på Sofienberg skole,
ett år for sent, som 8-åring.

1955: Flyttes over på Sarsgaten skole, skole for barn med «lettere og moderate psykiske utviklingshemminger». Uvisst hvor
lenge han går her.

1967: Far Bellander og mor Ragnhild skilles.

27. januar 1969: Far Bellander dør
i en ulykke.

Ca 1980: Jan Erik deler leilighet med
sin mor i kommunal leilighet i Frederik
Haslunds gate 4.

September 1991: Flytter til Christian
Michelsens gt 42B med mor.

26. april 1992: Mor Ragnhild dør.

24. mai 1994: Jan Erik flytter til
kommunal bolig i Nordkappgata 29.

2. mai 2002: Flytter til ny kommunal
bolig, i Nordkappgata 30.

2007/08: En nabo, Bernt Hagen, varsler
boligetaten i Oslo kommune om at Jan
Erik trenger hjelp, som tilbakestående
mener naboen at han ikke vil klare seg selv. Ingenting gjøres.

Mai 2009: Halvsøster Astrid dør.

5. oktober 2009: Jan Erik dør i
Bentesebrugata.

Politiet og Folkeregisteret erklærer
ham som enebarn, og at det ikke finnes
slektninger.

22. oktober 2009: Begraves i Østre
krematorium, uten noen tilstede.

21. november 2009: Urnen legges ned på
Østre Gravlund.