La den 16 oktober bli en merkedag!!

Hei alle sammen. Først vil jeg beklage at jeg ikke har vært flink nok til og blogge her på MER-bloggen,men skal se om vi ikke klarer og gjøre noe med det, så over til hva dette dreier seg om: LØRDAG 16 OKTOBER 2010 KL.15.00 Gjøvik Stadion! La det bli en merkedag! Hvorfor? Jo, fordi jeg tror det er den dagen vi rykker opp til 2.divisjon, men det er det jeg tror,men kan ikke garantere det, men det er en ting jeg kan garantere, og det er at du som leser dette kan gjøre dette til en spesiell dag for noen andre. Jeg oppfordrer derfor alle som har mulighet på lørdag og møte på stadion kl. 15.00, ikke bare for og heie våre gutter og menn frem til seier, men også fordi at dere kan gjøre noe MER. Tenk dere om litt, ta med en venn,nabo,arbeidskollega eller rett og slett en du bare synes fortjener og oppleve ett felleskap, ta med på kamp, still dere sammen med foreninga og bli med og begeistre, la seg bli begeistret og stå sammen. Audun sier det så fint på plakaten som er laget til kampen, BYEN TRENGER DEG, ja den gjør det, den trenger flere som bryr seg, flere som ser hverandre og flere som vil glede hverandre. Dette koster så lite, faktisk ingenting, men det kan faktisk utgjøre en stor forskjell i manges liv...Jeg håper og tror at du og mange andre kanskje vil bli med oss og være den ene, den ene som gjør en forskjell, være den som utgjør en forskjell,og se den gleden du kan gi noen andre er noe av det beste man kan oppleve. Det er mange i denne byen og som føler ensomhet,blir mobbet, er litt "utafor" eller har havnet i en litt vanskelig situasjon, ta de med på lørdag og la de bli en del av dere og oss, la de føle seg velkomne, se de i øynene og bry deg, bry deg litt mer... Vil avslutte med noen ord jeg fikk fra noen som har opplevd og møte Den Ene... Jeg trengte en venn som forstod meg Jeg trengte en venn som trøstet meg Jeg trengte en venn som passet på meg Jeg trengte en venn som brydde seg om meg. Du så meg Du trøstet meg Du passet på meg Du brydde deg om meg DU VAR DEN ENE FOR MEG!! Ses på lørdag! Vær et MER-Menneske du også....

Fritidsfamilie av Mari Cathrine Brostuen Hagen

I dagens storfamiliesamfunn med dine, mine, våre og eksens tidligere stebarn, må det være mange utfordringer- for eksempel når det gjelder fritidsaktiviteter mht hvem som skal hvor til hvilken tid. Som barnløs, vet jeg selvfølgelig ingenting om hvordan dette egentlig er, men jeg har på ingen måter problemer med å gjøre meg opp ei mening om temaet likevel. Hva skjer om den 12 årige sønnen ikke får dratt på karatetrening annenhver uke fordi mor jobber skift og bor i en annen kommune og dermed ikke har anledning til å kjøre og hente i sine uker? Jeg har nemlig et krystallklart inntrykk av at svært få av dagens litt større unger, ikke på noen måte sendes ut på egenhånd verken til dette eller hint. De kjøres, hentes, bringes og fraktes hvor de enn skal. De skulle ha sett tilstandene i Vestre totenvei 36 (den gang je og n bæssfar var små)- så vidt jeg kan huske var det spark eller sykkel som gjaldt når det var trening i Tranberghallen 5 km unna, vinter som sommer. En eneste gang ble jeg hentet etter håndballtrening, og det utelukkende fordi mor mi hadde hatt et møte på skolen hun jobbet på, som tilfeldigvis lå vegg i vegg med hallen. Men hva med den 12 åringen som skal på karate- kan far hente gutten og kjøre han på karatetrening, for slik å få ungen sin på trening og hjelpe mora i en og samme smekk? Eller avstedkommer dette vill sjalusi fra mors nye kjæreste? Bør guttungens far samtidig hjelpe mors nye kjærestes 2 unger som også skal på trening og sørge for at de kommer hjem? Har far noe med hva gutten gjør når han er hos mor eller blander han seg borti mors uke med å foreslå å kjøre til karatetrening? Og ikke minst- om guttungens karateoppvisning (typisk karateterminologi) der han skal graderes (heter det det? Når du får slike grådig fine farger på beltet.. hæll er det judo kanskje? Ja, ja, dekk skjønner å je meiner) faller på fars uke- er det da like naturlig at mor og hennes nye kjæreste sitter stum av beundring i salen og bivåner sønnens inntreden i kampsportens vidunderlige verden, som at far og hans venninne gjør det? Er det naturlig at de sitter sammen i o m at de (la oss være ærlige) hovedsaklig er interessert i sin egen unge, eller bør de sitte i hver sin ende av salen for å markere den avstanden de visserlig har seg i mellom? Vil mor og far sammen med sine nye partnere skape såpass mye uro i guttungen at han mister konsentrasjonen, eller bør dette være det mest naturlige i hele verden? Bør de kjøpe karateutstyr sammen, eller trenger stefaren seg inn på pappaens territorium ved å dra på handling med guttungen? Kan fars nye partner sy på klubbemblemet på drakta uten at mor river og sliter det av i hysteri og skuffelse? Og: når guttungen utøver karaten sin så tenna spruter på både hele, halve og stesøsken- hvem har førsteretten til å kjefte, gi husarrest og beslaglegge DSn hans? Treneren hans? Mor? Far? Stefar? Stemor? Bestemor? Onkel? Naboen til bestefar som han var sammen med før? Eller kommer det an på hvem sin uke det er? Og for å dra det enda lengre- hva skjer når pappas nye kjæreste blir trener for guttungen på 12? Kan mor nekte gutten å gå på karate da? Kan mor se på dette som en konspirasjon for å tilsnike seg mer tid med gutten- eller som et forsøk på å skvise henne ut all den tid mor og den nye kjæresten slettes ikke går overens, all den tid den nye kjæresten tross alt stakk av med mannen hennes? Og om mors nye samboer plutselig blir materialforvalter for klubben, vil far klare å la følelsene ligge, siden mor beviselig forvaltet både dette og hint for typen i rimelig lang tid før hun gikk fra far? Og hva om de velges inn i styre og stell sammen? Eller blir satt opp på samme dugnad? Eller stand? Kafévakt? Og bør de som sitter med disse listene automatisk vite at den og den ikke skal settes opp sammen pga interne stridigheter? Er det gyldig fravær for parkeringsvakt på karatestevne at man ikke kan fordra den man skal stå vakt med pga tidligere forhold, og bør da denne reglen gjelde også de som ikke har vært sammen, men bare har en anstrengt tone seg i mellom av ymse årsaker som ikke har noe med verken unger eller tidligere kjæresteri? Og hva skjer når mor og far gjør det slutt med de nye kjæresten og de igjen får nye partnere? Og det blir slutt mellom dem også? Jeg har absolutt ingen unger sjøl. Ikke en eneste en. Ikke antydning en gang. Men jeg har en god del erfaring med unger læll. Og en ting har jeg skjønt- det er ytterst sjelden at ungene har noen verdens ting med foreldrenes problemer, følerier og nye forhold. De er med ”på kjøpet”, sammen med eksene og deres barn i de ulike konstellasjonene- og da er det opp til de voksne å løse de nye utfordringene og gledene dette medfører, gjerne så smooth som mulig. At voksne blir uvenner er helt greit- og i 9 av 10 tilfeller svært forståelig- særlig når de går hvert til sitt av ymse årsaker. Men unga, deres fritidsaktiviteter og de som organiserer dem, bør ikke lide under foreldrenes blussende forelskelse og nye partnere. Det bør tvert imot foreldrene ordne opp med på privaten. Men hva vet jeg- jeg vet i grunn ingenting om dette- og kommer garantert til å måtte bite i meg det aller meste jeg mener noe om- kanskje spesielt i dette tilfellet. Åkkesom- det er vi voksne som skal være, nettopp voksne. Den oppgaven skal vi ikke tillegge verken egne eller andres unger. Syns je.

Blogginnlegg fra DEN ENE, UNICEF Norge

Blogginnlegg fra DEN ENE, UNICEF Norge UNICEF Norge er imponert over det engasjementet Gjøvik FF har vist gjennom sitt MER prosjekt. Dette er fotballklubben med det store hjertet. De ser at Gjøvik kan bli et enda bedre sted å bo hvis vi bryr oss litt mer om hverandre og legger til rette for at alle skal føle seg inkludert og sett. En fortballklubb består av flere enn spillerne, og Gjøvik FF har også noe å tilby de som ønsker å være med klubben, men ikke ønsker å spille fotball. Her er nok av oppgaver. Og fellesskap og det å gjøre noe sammen gir mange gode opplevelser både for voksne og barn. Vi har alle behov for å bli sett, hørt og verdsatt. Og forskning viser at barn og ungdom i risikosonen klarer seg bedre hvis de er engasjert i noe. Å delta i en organisasjon der en blir møtt med respekt, åpenhet og tillit, der en kan være en del av et sosialt fellesskap, oppleve mestring og prøve og feile uten å bli straffet, er derfor av uvurderlig betydning. Et fellestrekk hos barn som har en vanskelig oppvekst, men likevel klarer seg bra, er at de har hatt et sterkt bånd til en annen voksenperson enn sine egne foreldre. Det kan være ei tante, en nabo, en trener, en lærer eller noen andre. De har hatt ”Den ene”. Med ”DEN ENE”-prosjektet ønsker UNICEF Norge derfor å rette søkelyset mot det private initiativ. Barns velferd og oppvekst er ikke bare det offentliges ansvar. Vi ønsker å motivere voksne til å se, bry seg og handle overfor barn og ungdom de har rundt seg selv om de ikke er deres egne. Da Gjøvik FF tok kontakt med UNICEF, fant vi fort ut at MER og "Den ene" kunne spille på lag. Vi er derfor stolte over at klubben har valgt å spille med ”Den ene”-logoen på draktene kommene sesong.

Hvor mange har du sett i dag? Eller har du hastet forbi i din egen travelhet? Anne Lise Fredlund Gjøvik SV

Vi i MER-prosjektet kommer nå og "utfordre" en del politikere, kjentfolk og andre til og skrive på bloggen vår, og førstemann(kvinne) ut er Anne Lise Fredlund,leder i Gjøvik SV, og selvfølgelig Gjøvik FF supporter......

Hvor mange har du sett i dag? Eller har du hastet forbi i din egen travelhet?


I en hektisk hverdag, for både voksne og barn, er det forsket på hva som redder oss fra, eller fører til, belastninger og påkjenninger i hverdagen. Konklusjonen er tydelig og peker på at det å ha et sterkt bånd til en voksen som bryr seg kan berge mange barn som har det vanskelig.


Gjennom å satse på barnehager, skoler og omsorg for barn ønsker SV at Gjøvik kommune skal skape et godt oppvekstmiljø. Barnehagene våre skal gi et fullverdig pedagogisk tilbud i et godt fysisk arbeidsmiljø, også for barn med spesielle behov.

Skolene våre skal gi alle barn grunnleggende kompetanse, både faglig og sosialt. Gjøvik-skolen skal gi alle elever tilpasset undervisning på sitt nivå og sine premisser. Nettopp dette er en forutsetning for at skolen skal gi alle barn gode valgmuligheter senere i livet.

Barn har rett til og krav på beskyttelse fra krenkelser og omsorgssvikt. Effektiv beskyttelse handler om forebygging, kunnskap og samarbeid. Helsestasjoner, et styrket barnevern og behandlingstilbud, barnehager og skole er sentrale for å fange opp barn med behov for tiltak.

Selv om Gjøvik kommune er gode på disse feltene i dag og forsøker å se flest mulig, er det alltid slik at det er mulig å bli bedre. Vi vet at det er barn og voksne som de kommunale tjenestene ikke klarer å fange opp i tilstrekkelig grad. Nettopp derfor trenger kommunen det frivillige initiativ for å komplettere de kommunale tjenestene. Idrettslag, korps, kor og andre gjør en formidabel og viktig jobb for oppvekstvilkårene til Gjøvik kommunes barn og unge.


De frivillige lag og foreninger kjennetegnes alle av det unike fellesskapet som dannes igjennom felles engasjement og glede. Nå åpner Gjøvik FF dørene for å samle, begeistre og for å motivere voksne til å se, bry seg og handle overfor barn de har rundt seg selv om de ikke er deres egne også utenfor fotballbanen.


Nå må også vi andre følge opp ved å være ”Den ene” for noen rundt oss. Vær en venn, vis at du bryr deg og ta barna rundt deg på alvor. Alle barn har behov for å bli sett. Ofte er det lite som skal til. Én som bryr seg kan være nok.






Våre medmennesker trenger at vi tør å være ”Den ene” gjennom å se dem og by oss.

Gjøvik FF trenger at kommunen er ”Den ene” gjennom oppmerksomhet og støtte.


Tåre du tarv ikkje falla
Det var lite for deg
men mykje for meg.
Eit smil då det gjaldt
og eit handtrykk var alt.


Tåre du tarv ikkje falla,
eg veit at du er salt.
----


Du skal vakte dine ord, for dei skal bere byrd - vere vitne om di gjerning.
Olav H. Hauge


Anne Lise Fredlund, leder- Gjøvik SV/nestleder- Utvalg for Oppvekst

Våre små søsken.....(et dikt til ettertanke mot helgen)

Vi har en liten søster

Vi har en liten bror

Som er litt anderledes

Enn andre barn på jord

.

De kom til denne verden

- det vanskelige sted -

Med mindre håndbagasje

Enn vi er utstyrt med

.

Vi voksne er så kloke

I mening og i ord

Vår lille bror og søster

Blir aldri riktig stor

.

Vi har vår eng og åker

Vi har vårt kjøpmannskap

Og vi beregner livet

I vinning og i tap

.

Det er så lett å skubbe

De små og svake vekk

Og la dem stå tilbake

Med hjelpeløse trekk

.

Det er så lett å glemme

Når siste båt skal gå

Må alle passasjerer

La all bagasje stå

Inger Hagerup

Her er talen til ordfører Bjørn Iddberg på vårt folkemøte.....

Kjære tilhørere, venner av fotballen og av samfunnsansvar!

Jeg takker for invitasjonen hit til Fjellhaven for å si litt omkring kommunens interesser i det arbeidet som dere i Gjøvik Fotballforening nå ønsker å få fart på. Dette er et svært interessant folkemøte, også fordi det er annerledes. Litt for ofte omhandler folkemøter ulike typer protestaksjoner, ja en form for nei-møter, men dette i dag er et svært konstruktivt ja-møte, en sterk invitasjon til å engasjere seg langt utover egeninteressen, til aktivt arbeid for mennesker rundt oss i hverdagen, og dermed for byggende samfunnsarbeid, økt trivsel for oss alle. Vi har sikkert alle merket oss hvordan atmosfæren på en skole, arbeidsplass eller hvilket som helst sted preges av forholdene menneskene i mellom. Jeg har i mitt arbeid som lærer mang en gang reflektert over hvor forskjellig nærmest alle skoleklasser er med hensyn på dette, og det koker nesten alltid ned til at jeg har forklart det med hvilke menneskelige grunnholdninger som får lov til å dominere i det aktuelle miljøet. Er det omtanken, toleransen og hjelpsomheten som dominerer eller er det selvhevdelsen, konkurranselysten og egoismen som rår? Bryr folk seg om hverandre eller er det om å gjøre å albue seg fram for seg og sitt? Er det likeverdet som rår eller det noen få som får lov til å dominere? 

JEG LESTE OPP IGJEN EN BOK I PÅSKEN AV STEFAN KLEIN: ”LYKKEFORMELEN” SOM BEKREFTER DETTE SÅ Å SI VITENSKAPELIG. DEN KAN ANBEFALES. HAN SKRIVER BL.A OM HVA SOM SKAPER ET GODT SAMFUNN MED LYKKELIGE MENNESKER. ESSENSEN ER AT FOLK FLEST BLIR MEST LYKKELIGE I SAMFUNN DER SOLIDARITET OG FELLESSKAPSORDNINGER ER GODT UTBYGD, OG DER DET ER LIKEVERD OG SMÅ STATUSFORSKJELLER MELLOM FOLK. I ET SAMFUNN HVOR DET ER MEST MULIG RETTFERDIG FORDELING AV GODENE. HAN EKSEMPLIFISERER MED LANDENE I NORDEN SOM NOEN AV DE BESTE EKSEMPLENE. VI MÅ BEKJEMPE DEN MARKEDSTENKNINGEN SOM SÅ LETT SNIKER SEG INN OVER ALT. LA OSS HÅPE AT ”JEG AS” SNART HAR GÅTT FERDIG SIN RUNDE. VI BØR IKKE INNRETTE SAMFUNNET SLIK AT VI TIL SLUTT ALLE MÅ GÅ RUNDT SOM OM VI VAR ET FIRMA MED HOVEDOPPGAVE Å MARKERE OSS PÅ ET ELLER ANNET MARKED. STEFAN KLEIN SLÅR FAST GJENNOM TALLRIKE EKSEMPLER AT DET IKKE ER GJENNOM PENGERIKDOM ELLER KONKURRANSE AT MENNESKENE BLIR LYKKELIGERE OG MER FRIE. NEI, TVERT I MOT. DET ER FORPLIKTENDE OG TRYGGE NETTVERK OG GJENNOM AT STATUSFORSKJELLER OG URETTFERDIG FORDELING BEKJEMPES AT MENNESKENE BLIR MEST LYKKELIGE .

Derfor er det nok tverrpolitisk enighet om at dette prosjektet er svært positivt og kan bidra til at Gjøvik kommune blir et enda bedre sted å bo og leve. Så spørs det om på hvilken måte vi kan greie å bidra sammen til å nå de målsettingene som ligger for dette initiativet. Jeg ønsker virkelig som ordfører å være en konstruktiv bidragsyter på vegne av kommunen. Stikkordene Medmenneskelighet, Engasjement og Respekt rommer svært mye av det som alltid har vært mangelvare for å skape det virkelig gode samfunn. Ikke minst for at enda flere mennesker skulle finne det meningsfylt å leve, enda flere mennesker skulle få lyst til å utvikle sitt potensiale når det gjelder evner og anlegg, ja, få styrket selvtillit til det. MER trengs over alt i verden, og enda mer MER trengs også på Gjøvik, selv om jeg tror at Gjøvik slettes ikke er dårligs stilt på MER. 

De to hovedtemaene som dere i Gjøvik FF har plukket ut, nemlig oppvekst og ensomhet er naturligvis helt grunnleggende viktige. Oppveksten fordi vi alle formes av de stimuli og tilbakemeldinger vi får som barn og unge, og ensomheten fordi den kan ramme alle aldersgrupper. Alle trenger å bli sett, alle trenger å oppleve og gi medmenneskelighet, engasjement og respekt. Det oppnås aldri i ensomhet. Ensomheten kan tvert i mot gradvis ødelegge livslyst, sjøltillit og vårt utviklingspotensiale, enten vi er gammel eller ung. Både familie, venner, frivillige organisasjoner og kommunen gjør ganske mye for å bekjempe ensomhet blant voksne og de eldre. Det gjøres helt sikkert ikke nok, heller ikke fra kommunens side, og vi burde gjøre enda mer, og mye kunne sies og også det. Men i kveld har jeg skjønt vi skal konsentrere oss om hva vi kan få til for at barn skal bli i større grad skal bli sett av enda flere for å få en sunn utvikling, så da får jeg si litt om det. I kommunen gjør vi en innsats først og fremst gjennom barnehage, skole og via ulike kultur- og fritidstiltak, gjennom støtte til frivillige lag og organisasjoner. Det brukes altså mye penger og mange arbeidstimer i kommunal regi, og det gjøres en god jobb, men jeg er sikker på at vi også innenfor allerede eksisterende ressurser kunne være enda mer målrettet og bevisste på konkrete tilbakemeldinger og det å faktisk se det enkelte barn, den enkelte unge. Nok en gang fra min lærererfaring: det er fort gjort å bli så opptatt av sitt fag, sine grundige forberedelser og gjennomføring av ulike metodiske opplegg for å nå fagmålene at man glemmer det enkle og opplagte, nemlig å bestrebe seg på å være et varmt medmenneske som også bryr seg om elevene. Det samme kan vel hende fort skjer i lagidretten, nemlig at lagledere og trenere er så opptatte av tekniske prestasjoner og å vinne en eller annen konkurranse, både for individ og lag at en glemmer at det viktigste treningsløftet framover for enkelte kan være at noen rett og slett forstår en, lytter litt aktivt og kanskje innimellom er en god samtalepartner. Så gjelder dette folkemøtet langt mer enn å være flinke på dette innen Gjøvik Fotball og innen idretten, det gjelder der også, og det er et sted vi kan starte, men det gjelder for voksenpersoner i hele Gjøvik, i nabolaget og der vi ellers ferdes. Som ordfører ser jeg klart den samfunnsmessige gevinsten hvis vi greide å få til slik endret voksenatferd mer i sin alminnelighet. Mange mennesker ville bli lykkeligere og mange utgifter for kommunen ville bli spart. Flere barn ville som voksne bli selvhjulpne, ta sin utdannelse og søke et aktivt og sunt liv. Både arbeidsledighet, sykefravær og rusmisbruk ville gått ned, tror jeg. Sosialhjelpsbudsjettet ville bli skånet. Kriminalitetsstatistikken ville bli bedret. Mobbeproblemet ville blitt mindre og ensomhet og psykiske lidelser ville blitt sterkt avdempet. Først og fremst ville langt flere fått et godt liv, både de som i økende grad hjelper andre og de som opplever dette, de som får hjelp. Så jeg håper vi i kveld kan starte et mer offensivt nettverk – i OA ble det brukt begrepet ”Laug”, kanskje vi kunne kalle det ”medmenneskelauget” hvor både bedrifter, organisasjoner, enkeltpersoner og kommunen kunne være med.

Det er mange måter og si ting på ....

I dag skriver jeg litt rundt hvordan vi som mennesker snakker til hverandre, hvordan vi ved og være litt mere bevisste på hvordan vi sier ting kan gå fra og være veldig negative til og faktisk være noen som gir selvtillit og tro...Dette handler mye om det samme som våre spillere gjør hver dag, trene på de gode opplevelsene, trene på det positive , og ved og være litt bevisste på dette kan vi faktisk snu de mest håpløse situasjoner til noe positivt...Dette er ganske enkel psykologi i teorien, men den kan være vanskelig for alle og enhver og gjøre i praksis..Men ved og være bevisst og trene på det så kommer resultatene...

Nedenfor ser dere en kolonne med “feil” ord/setninger, og en kolonne, hvor samme hensikt er sagt på en helt annen positiv måte.  Hjernen handler altså etter hovedordet, som den har et forhold til.

“Skal TREFFE”  “må ikke BOMME”  Ordet: ikke,  forsvinner ut i intet, og
ordet: BOMME, blir dominant, og hjernen handler deretter.

Feil	Riktig
Ikke søl på duken	Sitt pent ved bordet
Ikke sykle uten hjelm	Bruk sykkelhjelm
Ikke gå på rødt lys	Gå på grønt lys
Ikke vær slem	Vær snill
Ikke kom for sent	Kom tidsnok
Ikke vent å se	Sett i gang
Ikke sløs bort pengene	Spar pengene
Ikke kjør til venstre	Kjør til høyre
Ikke rot	Hold det ryddig
Ikke hyl og skrik	Vær stille
Ikke stikk av	Hold deg her
Må ikke bomme	Vil treffe
Må ikke feile	Vil lykkes
Må ikke tape	Vil vinne
Unngå nedrykk	Beholde plassen
Må ikke legge på meg	Holde meg slank

.

Dessverre er 60 – 70 % av det vi sier til hverandre og barna våre negativt ladede setninger og ord, og oppfordre derfor alle til og starte i dag med og fjerne våre negativt ladede setninger med positivt ladede...

Ha en fantastisk dag....

En historie om og bli sett....

Hei. Vil i dag bruke en historie fra den ene sitt nettsted om en som heter Harald Skoglund, les historien selv og bli inspirert av hvor lite som skal til...

— «Du er seig, du, Biffen!» sa Gunnar til meg. Tenk deg,sjølveste Gunnar Hansen sa det til meg!

I noen sekunder ser Harald Skoglund (68) ut som han har forlatt Kolbotn bokseklubb og reist minst femti år tilbake i tid. Så rister han på hodet, og blikket reiser tilbake til 2009.

— Gunnar ga meg menneskeverd.

— Hvordan hadde det gått hvis du ikke hadde møtt Gunnar?

— Nei, dét ... dét veit jeg ingenting om.

Torsdag kveld. Vassbonn skole, utenfor Oslo, er full av ungdommer med svette i panna, neseblod på overleppa eller never som skal surres i bandasje før de stikkes i boksehanskene: «Harald, kan du hjelpe meg!» «Harald, jeg får ikke tannbeskyttelsen til å sitte!» «Harald, har du sett brystbeskyttelsene?»

Harald Skoglund har et ord og et oppmerksomt øye til alle, mens han drar oss gjennom korridorene, forbi gymsalen hvor en cd-gong-gong fra Madison Square Garden hvert tredje minutt avbryter 30 sparringpartnere i sammenleggbare bokseringer — eget patent! — ned trappene og inn i slaglaboratoriet til flere svette gutter og jenter og digre lærsekker i rødt og svart som dingler tungt fra
taket. Han prater oss forbi en blå massasjebenk — «her hiver jeg dem opp og gir dem massasje». Det dogger på speilet ved vasken, hvor en tenåring plundrer med et eller annet — «hvordan går det, får du tannbeskytteren til å sitte?» Vi følger på inn til hyllene med navnelapper og hansker og hjelmer, det låsbare premieskapet og klubbiblioteket med alt fra Pondus til Roy Jacobsen og Helge Ingstad — «Den som slår i sinne, mangler ord.» En av kampbokserne er sjefbibliotekar. Kolbotn Bokseklubbs leder og trener stopper foran the wall of fame. Den er tapetsert med avisutklipp og bilder av mestere med medaljer rundt halsen. I midten henger et svart-hvitt bilde av en ung gutt i silkeshorts og offensiv positur. Han har bar overkropp og femtitallsfrisyre: Harald «Teddy» Skoglund.

— Jeg var aldri noen stjerne, sier Harald. Han går et skritt nærmere bildet av seg selv.

— Men det spiller ingen rolle. Boksing var det meste for meg.

Faren til Harald Skoglund døde før Harald ble kjent med ham. Da han var seks år tok mora ham med på flyttelasset fra Narvik til sin nye ektemann i Oslo. I starten av tenåra flyttet han hjemmefra.

— Du kan skrive at jeg valgte å forlate hjemmet. Moren min var ikke så grei å ha med å gjøre. En sjømann ville vel sagt at jeg hadde en barndom med ulike ankerfester på ulik bunn.

Harald valgte altså å forlate hjemmet tidlig i tenåra. For å slippe å gå sulten måtte han bomme penger til mat. Nettene tilbrakte han i oppganger eller jernbanevogner, på tomme loft eller på en benk i parken. Oskar, som hadde vært uteligger i mange år, fortalte ham hvor han kunne sove i fred for arge vaktmestre, og at han gjorde lurt i å holde seg unna alkohol.

— «Du må?kke drekka», sa Oskar. Jeg prøvde en gang, og det gikk så gærent at jeg aldri hadde lyst til å prøve igjen. Men jeg har ofte tenkt på hva som kunne ha skjedd hvis det hadde vært mer narkotika i omløp den gangen.

15 år gammel sørget storesøsteren og hennes ektemann for at Harald kom på «Ruppen», et guttehjem i Gamlebyen i Oslo.

— Jeg vet at mange har grusomme historier om oppveksten sin på barnehjem, men for meg ble det den lykkeligste tida i livet — inntil da.
På «Ruppen» ble Harald kamerat med Ivar, som gikk på boksetrening i klubben Fagen 26. Harald slang seg med. På vei ned fra ringen og inn i garderoben etter en av sine første kamper, støtte han på Gunnar Hansen som hadde representert Norge i olympiske leker i 1948.

— «Så fint du bokset,» sa han. Han var ikke treneren min, han var ikke i samme klubb en gang, likevel ga han meg en verbal klapp på skuldra.

Harald bytta til Gunnars klubb, Pugilist.

— Gunnar Hansen var en gentleman, den nobleste av alle innen The Noble Art of self-defence. Han var lavmælt og korrekt, med dobbeltspent dress, sigar og snorrett skill. Han kjørte åpen sportsbil, men han var aldri jålete. Gunnar visste hva gutter som meg trengte. Noe av det jeg husker best er kaffekoppene på Kaffistova etter treninga. Vi kunne sitte der i timevis og prate. Da han
oppdaget at jeg gikk i lære hos en frisør like ved trikkestallen på Majorstua hvor han jobbet, begynte han å komme innom meg etter arbeidstid. Så dro vi til trikkestallen og tok badstu, pratet om bikkjer og trente teknikk.

«For undertegnede har ingen annen mann betydd mer i min utvikling fram mot et voksent liv.» Slik avsluttet Harald nekrologen han skrev om Gunnar Hansen da han døde sommeren 2004.

— Som gutter flest i den alderen var jeg frekk i kjeften, uten at det lå noe særlig mer i det. Egentlig var jeg ei grå mus, men Gunnar så meg og fikk meg til å føle at jeg betydde noe. Han oppdro meg. Da Gunnar døde arvet Harald alle premiene etter den gamle norgesmesteren og OL-deltakeren. Når Harald er involvert i boksestevner sørger han for at dommeren har en av heltens gamle trofeer å dele ut til stevnets beste tekniker.

— Gunnar var en fantastisk tekniker. En teknikerpris er i hans ånd.

Harald har gjort det til en livsoppgave å videreføre Gunnars ånd. I Kolbotn bokseklubb håndhilser alle på hverandre når de kommer og går. Klubben har laget en felles definisjon av begrepet «dannelse»: «Vår evne til å få andre til å føle seg vel, sammen med oss — uten å gi avkall på oss selv.»

Som tidligere trener på landslagsnivå i seiling, vannski og boksing og leder av Akershus idrettskrets er lederen for Oslo Idrettskrets «60pluss» en populær foredragsholder i bedrifter og organisasjoner. Når han reiser rundt med foredraget «Gartner i Vårherres hage» kan ingen gå glipp av hovedbudskapet:

— Det viktigste jeg lærte av Gunnar var betydningen av å bli sett.

Være den ene i ditt lokalmiljø...

Være den ene, det er noen flotte ord,det er ett enkelt budskap som kan bety så mye.

Og være den ene handler om og bevisstgjøre seg selv , f.eks: bestem deg for at morgen skal jeg være litt ekstra oppmerksom for de barna jeg møter(eller alle vi møter), gi de en klapp på skuldra, en positiv kommentar, og sist men  ikke minst bare se de...la de føle seg sett...

Vi alle har en stor ressurs i den vi er, og tenk på noe så enkelt som at ved og gi litt av seg selv så kan man faktisk gi noen rundt seg en helt annen dag, gi faktisk livet en helt annen betydning..det er så lite som skal til for og faktisk være den ene, jeg er helt sikker på at mange er den ene i hverdagen uten at vi faktisk vet det,men jeg er og sikker på at ved og bli litt mere bevisste på det så kan vi faktisk bli enda bedre til og se, lytte, gi noen en positiv tilbakemelding..

Bestem deg for at i morgen skal jeg be inn "han/hun gamle" naboen som ser på meg i vinduet på en kaffe, eller bli med barna i gata og leke sisten..

"VÆR DEN ENE  OG BLI ET MER-MENNESKE"

Jeg vil bare avslutte med en tekst av Frans fra Assisi, ha den i bakhodet kjære MER-mennesker:

Dagen i dag

Dagen i dag er en underlig dag, den er din.
Dagen i går slapp deg ut av hendene
den kan du ikke gi annet innehold,
enn det du alt har gitt den.

Dagen i morgen har du ikke noe løfte på.
Du vet ikke om du kan regne med å råde over den.

Men dagen i dag er det eneste du kan være sikker på.

Den kan du fylle med hva du vil, benytt deg av det,

Idag skal du glede et menneske
Idag kan du hjelpe an annen.

Idag kan du leve slik at noen
ikveld er glad for at du er til---

Dagen i dag er en betydningsfull dag;
Den er Din.

hilsen oss i MER........ 

Hva er MER.....

GJØVIK FF "MER ENN FOTBALL"

Medmenneskelighet, Engasjement og Respekt. Medmenneskelighet ved å bry seg, engasjement i troen på at innsats nytter og respekt for andres holdninger og verdier. Gjennom MER ønsker vi å gi noe tilbake til det lokalsamfunn vi er en del av. Gjøvik FF vil ta et samfunnsansvar.
Prosjektet har innledningsvis to hovedtema: Oppvekst og Ensomhet. Oppveksten til våre barn og ungdommer. Bryte ensomhet, og da spesielt blant våre eldre. Gjøvik FF har vært i møte med UNICEF Norge og deres prosjekt "Den ene". Dette har resultert i at Gjøvik FF igangsetter "Den ene" her i distriktet. "Den ene" har fokus på viktigheten av de voksnes rolle i møte med barn, og spesielt det å gi barn oppmerksomhet og anerkjennelse.

Kjersti Fløgstad, generalsekretær i UNICEF, forteller at Gjøvik FF er den første fotball klubben i Norge som integrerer "Den ene" tankegangen i hele klubbens verdiprofil. Fløgstad berømmer det engasjementet Gjøvik FF viser gjennom MER og fremhever viktigheten av at voksne som er engasjert i barne- og ungdomsidrett, er med på å skape et positivt miljø der alle føler seg inkludert.

Vi har gjennomført et folkemøte i fjellhaven den 15.april i år der bl.a Bjørn Iddberg(Ordfører Gjøvik Kommune),Nan Inger(Politiet Vest-Oppland , er på bildet),Arthur Buchardt(Investor)Brit Øgrey(Unicef Norge) og Karin Andersen (Stortingsrepresentant SV) deltog og alle snakket om hvor viktig det er og være en som bryr seg, og viktig det er og bli sett, de berømmet og Gjøvik FF for sitt MER prosjekt...




Gjøvik FF vil også spille med logoen til "Den ene" på draktene kommende sesong. Dette for å profilere klubbens engasjement og synliggjøre hvor viktig det er for barn og unge å ha gode og trygge voksne som bryr seg.



Gjøvik FF vil i løpet av 2010 holde presentasjoner og foredrag om "Den ene". Dette vil gjøres i våre to moderklubber SK Gjøvik Lyn og Vardal IF og samarbeidsklubben Vind IL, samt andre frivillige lag og foreninger. Enkelte bedrifter vil også bli besøkt, og da kanskje spesielt bedrifter som anerkjenner viktigheten av samfunnsansvar. Vi ønsker også å tilby arenaer hvor den enkelte kan møte andre mennesker, oppleve tilhørighet, samhold og at noen bryr seg. Slik det står i verdimanualen " Gjøvik FF skal samle og begeistre", og det gjelder alle.

GJØVIK FF VIL MER