Din historie.....

Stille har det vært her på bloggen lenge,men med fem barn,full jobb og mye som skjer ellers så har den kommet litt i bakleksa...men det får vi prøve og få gjort noe med,jeg utfordrer derfor alle mine venner /bekjente/ukjente/engasjerte personer til og komme med sin historie, en historie som kan hjelpe oss alle og se ting litt anderledes, få oss til og tenke litt og bry oss litt mer.. Vi i MER har hatt en kjempespennende høst og vinter og mange nye bånd er knyttet,vi lærer hele tiden noe nytt og vi er veldig ydmyke ovenfor det vi driver med, men vi har stor tro, vi har tro på at det nytter, det nytter og bry seg. En av klubbens trofaste supportere og støttespillere opplevde og dessverre miste sin kjære far så altfor tidlig, og Odd Christian Hagen har skrevet noen ord til ettertanke, som jeg anbefaler alle og lese, og jeg utfordrer alle andre til og sende oss bidrag på mer@gjovikff.no.....Men en stor takk til Odd Christian som ville dele dette med oss(dette er publisert tidligere,men det burde leses flere ganger) Tiden vi har For fem år siden ringer min søster Mari Cathrine meg; "..har du tenkt å få kontakt med pappa før han dør må du komme nå." En måned før, i helga før hennes bursdag 29.8 står jeg og forbereder en stor grillfest med gode venner i Basic Mc Eastside i Fredrikstad. Pappa ringer: "Det er ingen pen måte å si dette på; kreften har spredd seg. Jeg kan leve i ti år til, jeg kan dø om etpar uker" Jeg blir iskald, tankene raser gjennom hodet, men sier: "Jeg har alltid elsket deg, og vi har ingenting usnakket. Ryker du i morgen er det trist - er du her i hundre år er det bra." Noen dager etter ringer han igjen. Full spredning, alle indre organer er under angrep. Han skal dø. Snart. En uke senere er det hjernen som begynner merke det. Mailene blir kortere. Han, av alle, slurver med språket. Jeg besøker han på Brandbu sammen med Fenris, hunden min - og han sitter lenge sammen med ham. Vi sier for en gangs skyld svært lite. Alt er sagt før. Men han er sint. Sint på hudlegen som avfeide bekymringen for føflekken i 2004 som forfengelighet. Fastlegen som ikke tok bekymringene hans alvorlig året etter. Nå er det kjørt. "Og dessuten kommer folk til å tro at det er derfor jeg har gått ned, jeg som trener hver dag!" I slutten av september er førligheten sterkt svekket. Mandag 3.10.2005 skal han inn til en hard cellegiftkur. Han har avtaleboka full på tirsdag. De avtalene skal han aldri gjennomføre. Han har en lang samtale med Mari Cathrine. Det er da hun ringer. Jeg kommer i hui og hast fra Østfold. Da har han mistet språkevnen. Han er nesten lattermild, oppgitt: "Lilla stjerner...alt sammen...ikke ord ikke ord ikke ord ... " Onsdag sover han. Torsdag 6.10.2005 klokka 1445 - med alle sine nærmeste rundt seg, og de trofaste vennene Jan og Tore Øvland stand by - går pappa inn i tiden igjen. Det har gått fem uker. Jeg savner han hver dag. Idag tror jeg han hadde kommet på besøk, han hadde gledet seg over at Gjøvik Amatørteater skal sette opp farse igjen, han hadde blitt med på GFFmatchen, diskutert byjubileum og Teater Innlandet, det nye kulturhuset, Høgskolens mange studier, musikkregion Gjøvik, hilst og snakket til og med alle om alt mulig, og gledet seg til Røverdalen åpnet igjen, før han hadde reist hjem og slappet av, lest, kanskje skrevet en bokanmeldelse, noen brev og ukens radio & tv kommentar. Min far var min og Mari Cathrines far. Odd Erik som artisten, kino & kultursjefen, journalisten, og alle andre roller - profesjonelt som privat - er alle andres. Jeg husker mye godt, fint og bra, noe trist, leit og kjipt, men mest moro, berikende og utfordrende, og uansett alt for mye til å nevnes her - men kanskje aller best husker jeg de gangene bare vi bare snakket sammen. Gjerne når vi stelte frukttrær, satt oppe hele sommernatta med utømmeligge mugger strawberry daquiri - eller trakk garn en disdansende sommermorgen i et tjern på Hadeland. Da tiden sto stille. Ta vare på den tiden. Det er bare den tiden vi har. Odd Christian Hagen i respekt og ettertanke 2. oktober 2010