En historie om og bli sett....

Hei. Vil i dag bruke en historie fra den ene sitt nettsted om en som heter Harald Skoglund, les historien selv og bli inspirert av hvor lite som skal til...

— «Du er seig, du, Biffen!» sa Gunnar til meg. Tenk deg,sjølveste Gunnar Hansen sa det til meg!

I noen sekunder ser Harald Skoglund (68) ut som han har forlatt Kolbotn bokseklubb og reist minst femti år tilbake i tid. Så rister han på hodet, og blikket reiser tilbake til 2009.

— Gunnar ga meg menneskeverd.

— Hvordan hadde det gått hvis du ikke hadde møtt Gunnar?

— Nei, dét ... dét veit jeg ingenting om.

Torsdag kveld. Vassbonn skole, utenfor Oslo, er full av ungdommer med svette i panna, neseblod på overleppa eller never som skal surres i bandasje før de stikkes i boksehanskene: «Harald, kan du hjelpe meg!» «Harald, jeg får ikke tannbeskyttelsen til å sitte!» «Harald, har du sett brystbeskyttelsene?»

Harald Skoglund har et ord og et oppmerksomt øye til alle, mens han drar oss gjennom korridorene, forbi gymsalen hvor en cd-gong-gong fra Madison Square Garden hvert tredje minutt avbryter 30 sparringpartnere i sammenleggbare bokseringer — eget patent! — ned trappene og inn i slaglaboratoriet til flere svette gutter og jenter og digre lærsekker i rødt og svart som dingler tungt fra
taket. Han prater oss forbi en blå massasjebenk — «her hiver jeg dem opp og gir dem massasje». Det dogger på speilet ved vasken, hvor en tenåring plundrer med et eller annet — «hvordan går det, får du tannbeskytteren til å sitte?» Vi følger på inn til hyllene med navnelapper og hansker og hjelmer, det låsbare premieskapet og klubbiblioteket med alt fra Pondus til Roy Jacobsen og Helge Ingstad — «Den som slår i sinne, mangler ord.» En av kampbokserne er sjefbibliotekar. Kolbotn Bokseklubbs leder og trener stopper foran the wall of fame. Den er tapetsert med avisutklipp og bilder av mestere med medaljer rundt halsen. I midten henger et svart-hvitt bilde av en ung gutt i silkeshorts og offensiv positur. Han har bar overkropp og femtitallsfrisyre: Harald «Teddy» Skoglund.

— Jeg var aldri noen stjerne, sier Harald. Han går et skritt nærmere bildet av seg selv.

— Men det spiller ingen rolle. Boksing var det meste for meg.

Faren til Harald Skoglund døde før Harald ble kjent med ham. Da han var seks år tok mora ham med på flyttelasset fra Narvik til sin nye ektemann i Oslo. I starten av tenåra flyttet han hjemmefra.

— Du kan skrive at jeg valgte å forlate hjemmet. Moren min var ikke så grei å ha med å gjøre. En sjømann ville vel sagt at jeg hadde en barndom med ulike ankerfester på ulik bunn.

Harald valgte altså å forlate hjemmet tidlig i tenåra. For å slippe å gå sulten måtte han bomme penger til mat. Nettene tilbrakte han i oppganger eller jernbanevogner, på tomme loft eller på en benk i parken. Oskar, som hadde vært uteligger i mange år, fortalte ham hvor han kunne sove i fred for arge vaktmestre, og at han gjorde lurt i å holde seg unna alkohol.

— «Du må?kke drekka», sa Oskar. Jeg prøvde en gang, og det gikk så gærent at jeg aldri hadde lyst til å prøve igjen. Men jeg har ofte tenkt på hva som kunne ha skjedd hvis det hadde vært mer narkotika i omløp den gangen.

15 år gammel sørget storesøsteren og hennes ektemann for at Harald kom på «Ruppen», et guttehjem i Gamlebyen i Oslo.

— Jeg vet at mange har grusomme historier om oppveksten sin på barnehjem, men for meg ble det den lykkeligste tida i livet — inntil da.
På «Ruppen» ble Harald kamerat med Ivar, som gikk på boksetrening i klubben Fagen 26. Harald slang seg med. På vei ned fra ringen og inn i garderoben etter en av sine første kamper, støtte han på Gunnar Hansen som hadde representert Norge i olympiske leker i 1948.

— «Så fint du bokset,» sa han. Han var ikke treneren min, han var ikke i samme klubb en gang, likevel ga han meg en verbal klapp på skuldra.

Harald bytta til Gunnars klubb, Pugilist.

— Gunnar Hansen var en gentleman, den nobleste av alle innen The Noble Art of self-defence. Han var lavmælt og korrekt, med dobbeltspent dress, sigar og snorrett skill. Han kjørte åpen sportsbil, men han var aldri jålete. Gunnar visste hva gutter som meg trengte. Noe av det jeg husker best er kaffekoppene på Kaffistova etter treninga. Vi kunne sitte der i timevis og prate. Da han
oppdaget at jeg gikk i lære hos en frisør like ved trikkestallen på Majorstua hvor han jobbet, begynte han å komme innom meg etter arbeidstid. Så dro vi til trikkestallen og tok badstu, pratet om bikkjer og trente teknikk.

«For undertegnede har ingen annen mann betydd mer i min utvikling fram mot et voksent liv.» Slik avsluttet Harald nekrologen han skrev om Gunnar Hansen da han døde sommeren 2004.

— Som gutter flest i den alderen var jeg frekk i kjeften, uten at det lå noe særlig mer i det. Egentlig var jeg ei grå mus, men Gunnar så meg og fikk meg til å føle at jeg betydde noe. Han oppdro meg. Da Gunnar døde arvet Harald alle premiene etter den gamle norgesmesteren og OL-deltakeren. Når Harald er involvert i boksestevner sørger han for at dommeren har en av heltens gamle trofeer å dele ut til stevnets beste tekniker.

— Gunnar var en fantastisk tekniker. En teknikerpris er i hans ånd.

Harald har gjort det til en livsoppgave å videreføre Gunnars ånd. I Kolbotn bokseklubb håndhilser alle på hverandre når de kommer og går. Klubben har laget en felles definisjon av begrepet «dannelse»: «Vår evne til å få andre til å føle seg vel, sammen med oss — uten å gi avkall på oss selv.»

Som tidligere trener på landslagsnivå i seiling, vannski og boksing og leder av Akershus idrettskrets er lederen for Oslo Idrettskrets «60pluss» en populær foredragsholder i bedrifter og organisasjoner. Når han reiser rundt med foredraget «Gartner i Vårherres hage» kan ingen gå glipp av hovedbudskapet:

— Det viktigste jeg lærte av Gunnar var betydningen av å bli sett.

Være den ene i ditt lokalmiljø...

Være den ene, det er noen flotte ord,det er ett enkelt budskap som kan bety så mye.

Og være den ene handler om og bevisstgjøre seg selv , f.eks: bestem deg for at morgen skal jeg være litt ekstra oppmerksom for de barna jeg møter(eller alle vi møter), gi de en klapp på skuldra, en positiv kommentar, og sist men  ikke minst bare se de...la de føle seg sett...

Vi alle har en stor ressurs i den vi er, og tenk på noe så enkelt som at ved og gi litt av seg selv så kan man faktisk gi noen rundt seg en helt annen dag, gi faktisk livet en helt annen betydning..det er så lite som skal til for og faktisk være den ene, jeg er helt sikker på at mange er den ene i hverdagen uten at vi faktisk vet det,men jeg er og sikker på at ved og bli litt mere bevisste på det så kan vi faktisk bli enda bedre til og se, lytte, gi noen en positiv tilbakemelding..

Bestem deg for at i morgen skal jeg be inn "han/hun gamle" naboen som ser på meg i vinduet på en kaffe, eller bli med barna i gata og leke sisten..

"VÆR DEN ENE  OG BLI ET MER-MENNESKE"

Jeg vil bare avslutte med en tekst av Frans fra Assisi, ha den i bakhodet kjære MER-mennesker:

Dagen i dag

Dagen i dag er en underlig dag, den er din.
Dagen i går slapp deg ut av hendene
den kan du ikke gi annet innehold,
enn det du alt har gitt den.

Dagen i morgen har du ikke noe løfte på.
Du vet ikke om du kan regne med å råde over den.

Men dagen i dag er det eneste du kan være sikker på.

Den kan du fylle med hva du vil, benytt deg av det,

Idag skal du glede et menneske
Idag kan du hjelpe an annen.

Idag kan du leve slik at noen
ikveld er glad for at du er til---

Dagen i dag er en betydningsfull dag;
Den er Din.

hilsen oss i MER........ 

Hva er MER.....

GJØVIK FF "MER ENN FOTBALL"

Medmenneskelighet, Engasjement og Respekt. Medmenneskelighet ved å bry seg, engasjement i troen på at innsats nytter og respekt for andres holdninger og verdier. Gjennom MER ønsker vi å gi noe tilbake til det lokalsamfunn vi er en del av. Gjøvik FF vil ta et samfunnsansvar.
Prosjektet har innledningsvis to hovedtema: Oppvekst og Ensomhet. Oppveksten til våre barn og ungdommer. Bryte ensomhet, og da spesielt blant våre eldre. Gjøvik FF har vært i møte med UNICEF Norge og deres prosjekt "Den ene". Dette har resultert i at Gjøvik FF igangsetter "Den ene" her i distriktet. "Den ene" har fokus på viktigheten av de voksnes rolle i møte med barn, og spesielt det å gi barn oppmerksomhet og anerkjennelse.

Kjersti Fløgstad, generalsekretær i UNICEF, forteller at Gjøvik FF er den første fotball klubben i Norge som integrerer "Den ene" tankegangen i hele klubbens verdiprofil. Fløgstad berømmer det engasjementet Gjøvik FF viser gjennom MER og fremhever viktigheten av at voksne som er engasjert i barne- og ungdomsidrett, er med på å skape et positivt miljø der alle føler seg inkludert.

Vi har gjennomført et folkemøte i fjellhaven den 15.april i år der bl.a Bjørn Iddberg(Ordfører Gjøvik Kommune),Nan Inger(Politiet Vest-Oppland , er på bildet),Arthur Buchardt(Investor)Brit Øgrey(Unicef Norge) og Karin Andersen (Stortingsrepresentant SV) deltog og alle snakket om hvor viktig det er og være en som bryr seg, og viktig det er og bli sett, de berømmet og Gjøvik FF for sitt MER prosjekt...




Gjøvik FF vil også spille med logoen til "Den ene" på draktene kommende sesong. Dette for å profilere klubbens engasjement og synliggjøre hvor viktig det er for barn og unge å ha gode og trygge voksne som bryr seg.



Gjøvik FF vil i løpet av 2010 holde presentasjoner og foredrag om "Den ene". Dette vil gjøres i våre to moderklubber SK Gjøvik Lyn og Vardal IF og samarbeidsklubben Vind IL, samt andre frivillige lag og foreninger. Enkelte bedrifter vil også bli besøkt, og da kanskje spesielt bedrifter som anerkjenner viktigheten av samfunnsansvar. Vi ønsker også å tilby arenaer hvor den enkelte kan møte andre mennesker, oppleve tilhørighet, samhold og at noen bryr seg. Slik det står i verdimanualen " Gjøvik FF skal samle og begeistre", og det gjelder alle.

GJØVIK FF VIL MER