Fritidsfamilie av Mari Cathrine Brostuen Hagen

I dagens storfamiliesamfunn med dine, mine, våre og eksens tidligere stebarn, må det være mange utfordringer- for eksempel når det gjelder fritidsaktiviteter mht hvem som skal hvor til hvilken tid. Som barnløs, vet jeg selvfølgelig ingenting om hvordan dette egentlig er, men jeg har på ingen måter problemer med å gjøre meg opp ei mening om temaet likevel. Hva skjer om den 12 årige sønnen ikke får dratt på karatetrening annenhver uke fordi mor jobber skift og bor i en annen kommune og dermed ikke har anledning til å kjøre og hente i sine uker? Jeg har nemlig et krystallklart inntrykk av at svært få av dagens litt større unger, ikke på noen måte sendes ut på egenhånd verken til dette eller hint. De kjøres, hentes, bringes og fraktes hvor de enn skal. De skulle ha sett tilstandene i Vestre totenvei 36 (den gang je og n bæssfar var små)- så vidt jeg kan huske var det spark eller sykkel som gjaldt når det var trening i Tranberghallen 5 km unna, vinter som sommer. En eneste gang ble jeg hentet etter håndballtrening, og det utelukkende fordi mor mi hadde hatt et møte på skolen hun jobbet på, som tilfeldigvis lå vegg i vegg med hallen. Men hva med den 12 åringen som skal på karate- kan far hente gutten og kjøre han på karatetrening, for slik å få ungen sin på trening og hjelpe mora i en og samme smekk? Eller avstedkommer dette vill sjalusi fra mors nye kjæreste? Bør guttungens far samtidig hjelpe mors nye kjærestes 2 unger som også skal på trening og sørge for at de kommer hjem? Har far noe med hva gutten gjør når han er hos mor eller blander han seg borti mors uke med å foreslå å kjøre til karatetrening? Og ikke minst- om guttungens karateoppvisning (typisk karateterminologi) der han skal graderes (heter det det? Når du får slike grådig fine farger på beltet.. hæll er det judo kanskje? Ja, ja, dekk skjønner å je meiner) faller på fars uke- er det da like naturlig at mor og hennes nye kjæreste sitter stum av beundring i salen og bivåner sønnens inntreden i kampsportens vidunderlige verden, som at far og hans venninne gjør det? Er det naturlig at de sitter sammen i o m at de (la oss være ærlige) hovedsaklig er interessert i sin egen unge, eller bør de sitte i hver sin ende av salen for å markere den avstanden de visserlig har seg i mellom? Vil mor og far sammen med sine nye partnere skape såpass mye uro i guttungen at han mister konsentrasjonen, eller bør dette være det mest naturlige i hele verden? Bør de kjøpe karateutstyr sammen, eller trenger stefaren seg inn på pappaens territorium ved å dra på handling med guttungen? Kan fars nye partner sy på klubbemblemet på drakta uten at mor river og sliter det av i hysteri og skuffelse? Og: når guttungen utøver karaten sin så tenna spruter på både hele, halve og stesøsken- hvem har førsteretten til å kjefte, gi husarrest og beslaglegge DSn hans? Treneren hans? Mor? Far? Stefar? Stemor? Bestemor? Onkel? Naboen til bestefar som han var sammen med før? Eller kommer det an på hvem sin uke det er? Og for å dra det enda lengre- hva skjer når pappas nye kjæreste blir trener for guttungen på 12? Kan mor nekte gutten å gå på karate da? Kan mor se på dette som en konspirasjon for å tilsnike seg mer tid med gutten- eller som et forsøk på å skvise henne ut all den tid mor og den nye kjæresten slettes ikke går overens, all den tid den nye kjæresten tross alt stakk av med mannen hennes? Og om mors nye samboer plutselig blir materialforvalter for klubben, vil far klare å la følelsene ligge, siden mor beviselig forvaltet både dette og hint for typen i rimelig lang tid før hun gikk fra far? Og hva om de velges inn i styre og stell sammen? Eller blir satt opp på samme dugnad? Eller stand? Kafévakt? Og bør de som sitter med disse listene automatisk vite at den og den ikke skal settes opp sammen pga interne stridigheter? Er det gyldig fravær for parkeringsvakt på karatestevne at man ikke kan fordra den man skal stå vakt med pga tidligere forhold, og bør da denne reglen gjelde også de som ikke har vært sammen, men bare har en anstrengt tone seg i mellom av ymse årsaker som ikke har noe med verken unger eller tidligere kjæresteri? Og hva skjer når mor og far gjør det slutt med de nye kjæresten og de igjen får nye partnere? Og det blir slutt mellom dem også? Jeg har absolutt ingen unger sjøl. Ikke en eneste en. Ikke antydning en gang. Men jeg har en god del erfaring med unger læll. Og en ting har jeg skjønt- det er ytterst sjelden at ungene har noen verdens ting med foreldrenes problemer, følerier og nye forhold. De er med ”på kjøpet”, sammen med eksene og deres barn i de ulike konstellasjonene- og da er det opp til de voksne å løse de nye utfordringene og gledene dette medfører, gjerne så smooth som mulig. At voksne blir uvenner er helt greit- og i 9 av 10 tilfeller svært forståelig- særlig når de går hvert til sitt av ymse årsaker. Men unga, deres fritidsaktiviteter og de som organiserer dem, bør ikke lide under foreldrenes blussende forelskelse og nye partnere. Det bør tvert imot foreldrene ordne opp med på privaten. Men hva vet jeg- jeg vet i grunn ingenting om dette- og kommer garantert til å måtte bite i meg det aller meste jeg mener noe om- kanskje spesielt i dette tilfellet. Åkkesom- det er vi voksne som skal være, nettopp voksne. Den oppgaven skal vi ikke tillegge verken egne eller andres unger. Syns je.