— «Du er seig, du, Biffen!» sa Gunnar til meg. Tenk deg,sjølveste Gunnar Hansen sa det til meg!
I noen sekunder ser Harald Skoglund (68) ut som han har forlatt Kolbotn bokseklubb og reist minst femti år tilbake i tid. Så rister han på hodet, og blikket reiser tilbake til 2009.
— Gunnar ga meg menneskeverd.
— Hvordan hadde det gått hvis du ikke hadde møtt Gunnar?
— Nei, dét ... dét veit jeg ingenting om.
Torsdag kveld. Vassbonn skole, utenfor Oslo, er full av ungdommer med svette i panna, neseblod på overleppa eller never som skal surres i bandasje før de stikkes i boksehanskene: «Harald, kan du hjelpe meg!» «Harald, jeg får ikke tannbeskyttelsen til å sitte!» «Harald, har du sett brystbeskyttelsene?»
Harald Skoglund har et ord og et oppmerksomt øye til alle, mens han drar oss gjennom korridorene, forbi gymsalen hvor en cd-gong-gong fra
taket. Han prater oss forbi en blå massasjebenk — «her hiver jeg dem opp og gir dem massasje». Det dogger på speilet ved vasken, hvor en tenåring plundrer med et eller annet — «hvordan går det, får du tannbeskytteren til å sitte?» Vi følger på inn til hyllene med navnelapper og hansker og hjelmer, det låsbare premieskapet og klubbiblioteket med alt fra Pondus til Roy Jacobsen og Helge Ingstad — «Den som slår i sinne, mangler ord.» En av kampbokserne er sjefbibliotekar. Kolbotn Bokseklubbs leder og trener stopper foran the wall of fame. Den er tapetsert med avisutklipp og bilder av mestere med medaljer rundt halsen. I midten henger et svart-hvitt bilde av en ung gutt i silkeshorts og offensiv positur. Han har bar overkropp og femtitallsfrisyre: Harald «Teddy» Skoglund.
— Jeg var aldri noen stjerne, sier Harald. Han går et skritt nærmere bildet av seg selv.
— Men det spiller ingen rolle. Boksing var det meste for meg.
Faren til Harald Skoglund døde før Harald ble kjent med ham. Da han var seks år tok mora ham med på flyttelasset fra
— Du kan skrive at jeg valgte å forlate hjemmet. Moren min var ikke så grei å ha med å gjøre. En sjømann ville vel sagt at jeg hadde en barndom med ulike ankerfester på ulik bunn.
Harald valgte altså å forlate hjemmet tidlig i tenåra. For å slippe å gå sulten måtte han bomme penger til mat. Nettene tilbrakte han i oppganger eller jernbanevogner, på tomme loft eller på en benk i parken. Oskar, som hadde vært uteligger i mange år, fortalte ham hvor han kunne sove i fred for arge vaktmestre, og at han gjorde lurt i å holde seg unna alkohol.
— «Du må?kke drekka», sa Oskar. Jeg prøvde en gang, og det gikk så gærent at jeg aldri hadde lyst til å prøve igjen. Men jeg har ofte tenkt på hva som kunne ha skjedd hvis det hadde vært mer narkotika i omløp den gangen.
15 år gammel sørget storesøsteren og hennes ektemann for at Harald kom på «Ruppen», et guttehjem i Gamlebyen i Oslo.
— Jeg vet at mange har grusomme historier om oppveksten sin på barnehjem, men for meg ble det den lykkeligste tida i livet — inntil da.
På «Ruppen» ble Harald kamerat med Ivar, som gikk på boksetrening i klubben Fagen 26. Harald slang seg med. På vei ned fra ringen og inn i garderoben etter en av sine første kamper, støtte han på Gunnar Hansen som hadde representert Norge i olympiske leker i 1948.
— «Så fint du bokset,» sa han. Han var ikke treneren min, han var ikke i samme klubb en gang, likevel ga han meg en verbal klapp på skuldra.
Harald bytta til Gunnars klubb, Pugilist.
— Gunnar Hansen var en gentleman, den nobleste av alle innen The Noble Art of self-defence. Han var lavmælt og korrekt, med dobbeltspent dress, sigar og snorrett skill. Han kjørte åpen sportsbil, men han var aldri jålete. Gunnar visste hva gutter som meg trengte. Noe av det jeg husker best er kaffekoppene på Kaffistova etter treninga. Vi kunne sitte der i timevis og prate. Da han
oppdaget at jeg gikk i lære hos en frisør like ved trikkestallen på Majorstua hvor han jobbet, begynte han å komme innom meg etter arbeidstid. Så dro vi til trikkestallen og tok badstu, pratet om bikkjer og trente teknikk.
«For undertegnede har ingen annen mann betydd mer i min utvikling fram mot et voksent liv.» Slik avsluttet Harald nekrologen han skrev om Gunnar Hansen da han døde sommeren 2004.
— Som gutter flest i den alderen var jeg frekk i kjeften, uten at det lå noe særlig mer i det. Egentlig var jeg ei grå mus, men Gunnar så meg og fikk meg til å føle at jeg betydde noe. Han oppdro meg. Da Gunnar døde arvet Harald alle premiene etter den gamle norgesmesteren og OL-deltakeren. Når Harald er involvert i boksestevner sørger han for at dommeren har en av heltens gamle trofeer å dele ut til stevnets beste tekniker.
— Gunnar var en fantastisk tekniker. En teknikerpris er i hans ånd.
Harald har gjort det til en livsoppgave å videreføre Gunnars ånd. I Kolbotn bokseklubb håndhilser alle på hverandre når de kommer og går. Klubben har laget en felles definisjon av begrepet «dannelse»: «Vår evne til å få andre til å føle seg vel, sammen med oss — uten å gi avkall på oss selv.»
Som tidligere trener på landslagsnivå i seiling, vannski og boksing og leder av
— Det viktigste jeg lærte av Gunnar var betydningen av å bli sett.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar